Unge er opptatt av sine rettigheter, men det er ikke nødvendigvis enkelt å finne informasjon om hva de har krav på. Mye er laget for og av voksne.
Hva er unge mest opptatt av når det gjelder rettigheter, og finner de god informasjon om det de har krav på? Hva bør gjøres for gi unge bedre informasjon? Det går Elin Saga Kjørholt i Barneombudet og Christina L. Johannessen i Helsedirektoratet dypere inn i sammen med vert Yvonne Hansen.
Lytt til episoden
F.v Christina L. Johannessen, Elin Saga Kjørholt og Yvonne Hansen. FOTO: DigiUNG
Transkribering av episoden
Yvonne: Hei, og velkommen til DigiUng-podden.
Hvis du brenner for ungdom, så har du kommet til riktig sted.
DigiUng-programmet bygger nemlig et digitalt økosystem som samler alle offentlige tjenester for ungdom på et sted, nemlig på ung.no.
I 2023 fikk ung.no inn over 650 spørsmål til spørretjenesten som var knyttet til undertema «Rettighetene dine», mens tema «Lov og rett» hadde vel 3500 besvarte spørsmål. Det siste nevnte tema med «Lov og rett» har hatt en økning de siste årene, ser vi.
Så det er åpenbart at mange har behov for å få svar om rettigheter.
Men hva betyr det egentlig? Og hvor mye vet barn og unge om sine rettigheter?
Det skal vi dykke litt ned i gjennom i denne episoden. Og vi har en rapport som vi også skal få høre litt mer om.
Med meg i studio i dag har jeg Elin Saga Kjørholt, som er seniorrådgiver i Barnombudet, og Christina Johannessen, seniorrådgiver i helsedirektoratet.
Velkommen til DigiUng-podden.
Begge: Tusen takk. Takk for det.
Yvonne: Jeg tenkte vi kunne begynne med Elin, om du kanskje kunne si litt om Barnombudet. For dere har jo blant annet i oppgave å fremme barns interesser, og følge med på at interesser blir ivaretatt i lovgivninger og ikke minst at Norge overholder FNs barnekonvensjon.
Kan du si litt mer om hva dere egentlig jobber med, og hva dette betyr?
Elin: Barnombudet er fastsatt ved lov. Vi er et uavhengig overordningsorgan som skal passe på myndighetene, og det er utrolig viktig at man har et organ som har en sånn type rolle, for barn og unge har jo ikke den samme posisjonen i samfunnet som det vi voksne har.
De kan ikke bestemme selv, de blir ikke alltid hørt, de er ikke til stede på de arenaer der beslutninger blir tatt. Og derfor fant man ut for 40 år siden, faktisk i Norge som første land i verden,
at Norge skulle ha et eget barneombud.
Og det vi gjør er at vi tar med oss kunnskap om hvordan barn og unge har det,
hva som er bra, hva som er utfordrende, og overleverer den kunnskapen til myndighetene, slik at de kan jobbe med å gjøre situasjonen så bra som mulig for barn og unge. Og når barnekonvensjonen kom i 1989, så fikk vi også et mandat til å overvåke om myndighetene faktisk oppfyller barns rettigheter etter barnekonvensjonen, og det er også viktig å vite at barn har egne rettigheter, og at disse har myndighetene plikt til å passe på.
Når det gjelder barns rettigheter, hvorfor er det så viktig at de er klare over det? Fordi at barnekonvensjonen er et dokument hvor det står mange bestemmelser om hva som er viktig for barn, og hva som er viktig for barns liv, for trygghet og god oppvekst. Da må man oppfylle disse rettighetene for at barn skal få en god utvikling, og ha det trygt og godt når de vokser opp i Norge.
Og alle disse rettighetene skal man passe på at man klarer å oppfylle. Her er det mange forskjellige rettigheter. Det er rett til varetagelse til omsorg, rett til å bli hørt, og så er det disse demokratiske rettighetene som gjelder at man skal få nok informasjon, man skal ha rett til å uttale seg. Det er mange ting i dette som gjør at barn og unge skal få en posisjon i samfunnet, og at de skal få god helsehjelp, andre gode tilbud, god utdanning, ha det bra på skolen. Det er klart det er viktig at skal man få oppfylt disse rettighetene, så må man også vite om det.
Yvonne: Ja, absolutt. Christina, du har jo jobbet med en rapport hvor dere har sett på unge mellom 13 og 20 år, og hvordan de opplever at informasjon om rettigheter er. Det er tre virksomheter som står bak den undersøkelsen.
Det er jo helsedirektoratet, Bufdir, altså barn, ungdoms- og familiedirektoratet, og så er det tidligere direktoratet for e-helse, som nå også er helsedirektoratet. Hvorfor gikk dere inn i denne tematikken, Christina?
Christina: Det startet egentlig med noe som heter Livshendelsen alvorlig sykt barn, hvor vi gjennom en del innsiktsarbeid fikk kunnskap om at det er veldig vanskelig
å finne informasjon om rettigheter. Da vi gravde litt mer i det, så fant vi ut at det er til dels mye informasjon der ute, men den er mange steder, og det er vanskelig å orientere seg, og man er usikker på om man kan stole på den informasjonen.
Vi etablerte også et ungdomspanel, og de var veldig tydelige på at vi som ungdommer finner ikke ut av hvilke rettigheter de har. Det var noe av det sterkeste som nesten kom fram i det ungdomspanelet, at vi finner ikke fram, og vi vet ikke hvor informasjonen ligger. Så det var bakgrunnen for at vi hadde lyst til å jobbe og grave litt mer i dette. Så fikk vi litt penger av DigiUng til å fortsette litt med dette arbeidet.
Yvonne: Vil du si litt om hovedfunnene fra undersøkelsen?
Ungdom er ekstremt opptatt av rettighetene sine. Faktisk 9 av 10 ungdommer sier at de er opptatt av det. Da vi la ut den undersøkelsen, så fikk vi enorm respons. I løpet av en uke hadde vi over 1000 respondenter som svarte, og da også de som egentlig var utenfor målgruppa. Så det vi ser er at de er opptatt av dette her.
Men vi ser også at kjønn har betydning for hvilket tema de er mest opptatt av,
og vi fant også at gutter opplever hyppere at de finner informasjon enn det jentene gjør. Det var et litt pussig funn som vi dessverre ikke fikk grave noe mer i denne undersøkelsen,men som er litt sånn, hvorfor er det sånn?
Det er en tendens at de yngste, 13-14-åringene, sjeldnere har lett etter informasjon på nett enn det de 18-20-åringene har gjort. Ungdommen oppgir at de søker og finner en del informasjon, men det er mye de ikke finner, og spesielt det om kropp og helse.
Der er det veldig mange som sier at de finner ikke den informasjonen de trenger.
Og når jeg ser ut på nett, så er det egentlig ganske mye, men de finner ikke den informasjonen de trenger. Og det er også et funn.
Og to av tre ungdommer mener at det er et behov for et samlet sted hvor de kan finne informasjon om rettigheter. Det er en stort funn, synes jeg.
Yvonne: Elin, dette er noe dere i Barneombudet bør kjenne dere igjen i?
Elin: Ja, og vi jobber jo mye med at systemene skal være tilpasset barn og unge. Og det er i veldig liten grad. Systemene og tjenestene i Norge er utarbeidet ut fra organiseringen av sektor, og hvordan arbeidsplassene skal være. Så det er i ganske liten grad tilpasset den brukergruppen som de skal treffe. Og barn og unge er en spesiell brukergruppe. Man kan ikke forvente å treffe barn og unge på de samme områdene som voksne, med det samme språket for eksempel.
Og jeg må jo si at jeg er veldig glad for å høre at barn og unge er så opptatt av rettighetene sine. Det synes jeg er flott. Og at de er på en måte opptatt av å finne frem, og sikkert klarer det i ganske stor grad også, men at de har utfordringer, det må vi jo ta på alvor. Fordi det er jo ikke sånn at fordi man har en rett, at man får den rettigheten oppfylt.
Og da må man jobbe med å legge til rette for at de faktisk har kunnskap og vet hvordan de skal orientere seg, hvor de skal henvende seg. Og det er ikke sånn at hjelpesystemene står klare til å ta imot og er liksom utadretta. Ikke sant? Man må komme dit, og da må man vite hvor man skal henvende seg, og hva man kan spørre om.
Yvonne: Ja, det er akkurat det. Det er ikke så enkelt. Vi skal komme litt tilbake til det.
Men hvis vi ser litt også nærmere på noen av funnene i den undersøkelsen, så viser det at mer enn hver fjerde person er uenig i at de generelt sett finner den informasjon de trenger om sine rettigheter. Og jeg vet ikke, hva tenker du om det, Christina:
Christina: Jeg tenker vi er jo egentlig noe i gang allerede, da. For Ung.no har en del informasjon som er tilgjengelig, men som du sier så er det jo en del hull. Og jeg tenker det er viktig at vi får samlet denne informasjonen noe mer, slik at det ikke er så mange steder hvor de kan leite, for de vet ikke hva de kan stole på. Og så trenger vi kanskje enda mer kunnskap om hva som mangler.
Vi har kanskje ikke nok innsikt heller til hva slags informasjon vi trenger. Og så tenker jeg det er viktig at man jobber med å få på flere aktører,
og at man systematisk jobber med å få på plass informasjon om de temaene som mangler, som blant annet er med kropp og helse.
Det jeg glemte å si i sted var dette med noen hovedfunn, og en av de hovedfunnene er jo at psykisk helse og skoleutdanning er det ungdomssøkerne er aller mest opptatt av. Begge de to fikk over 50 prosent, og det tenker jeg er viktige temaer som både gutter og jenter er opptatt av, men jentene har mer på psykisk helse, mens guttene hadde mer på utdanning, men det var ganske likt likevel.
Så det var jo veldig interessant at det er noen sånne store forskjeller.
Yvonne: Ja, veldig. Det er jo også i Barneombudets interesse at unge finner frem til informasjon de trenger om rettighetene sine. Hva tenker dere folk må ta tak i for å nå ut til flere med den informasjonen?
Elin: Først så vil jeg si det at det er jo en rettighet for barn å få vite og få informasjon om rettighetene sine. Det står i Barnekonvensjonen. Det betyr også at myndigheten har en plikt til å sikre at barn får den informasjonen, så myndigheten har en plikt til å ta rettelegger for det. Og da, først og fremst, så er det litt sånn som det Christina sier, å snakke med barn og unge om hva de trenger, hva de ønsker seg, og hva de faktisk finner.
Og den kunnskapen er jo helt sentral hvis man skal nå barn og unge. Man må snakke med dem og finne ut av hva det er som fungerer for dem. Hvis vi lager tiltak uten at vi har snakket med barn og unge, så treffer vi ikke på det de faktisk bruker og har behov for. Så det er det første vi må gjøre.
Og så har vi jo vært opptatt av mange år at menneskerettigheter må ha en større plass i skolen. Det er litt for mye opp til den enkelte skolen og den enkelte lærer. Mange barn sier at de har lært om Barnekonvensjonen, men da har de lært om det tilknyttet barn i fattig land eller barn i krig. Og det har ikke vært snakket om på en måte som at det er rettigheter for dem.
For eksempel de demokratiske rettighetene med at de har rett til å bli hørt, de har rett til informasjon, de har rett til personlæring. Alle disse tingene er de veldig opptatt av, men de vet at det gjelder også for dem.
Yvonne: Veldig bra poeng. Som du også sa, Christina, skolen er en viktig arena på mange måter. Og så er det jo dette med, tilbake til undersøkelsen, at selv om man vet om rettighetene sine, så er det en annen ting å vite hva man skal gjøre med den informasjonen. Nærmere 6 av 10 sier de ikke har kunnskap om hva de kan gjøre for å få den hjelp de kan ha behov for. Kan dere begge to si litt om hva dere tenker rundt akkurat det? Vi begynner med Christina.
Christina: Det å få litt handlingskompetanse på hva de kan gjøre, det er ikke akkurat det enkleste å løse sammen på 1, 2, 3. Men samtidig er det noen enkle grep vi kan gjøre. Noe handler om å beskrive konkret hva de selv må gjøre når vi oppgir en rettighet. Så kan man beskrive eller lage en videosnutt om hva de selv må gjøre.
Dette testet vi ut når vi lagde en løsning som heter Rett på, hvor vi testet ut det på ungdomspanelet, og de var veldig begeistret. De var så glade for å få beskjed om at de kan gjøre noe selv. Det var veldig viktig for dem. Så det å få en konkret veiledning på hvordan de skal gå frem, nesten som bruksanvisning, det tror jeg kan hjelpe mange for å få en handlingskompetanse.
Elin: Det er jeg helt enig i. Jeg tror også at det er mange barn og unge som både har forståelse for at de kan be om hjelp, og at mange faktisk er modige nok til å gjøre det. Men så er det sånn at tjenester og kontorer. det er bygd opp etter de voksnes premisser.
Det er hvordan de prater, skriver, åpningstider, hvor de befinner seg, osv. Så vi kan kanskje tenke litt mer på utformet tjenester også, og ikke minst informasjon mer tilpasset av barn og unge.
Det barn og unge forstår som er lettfattelig og konkret beskrevet, det forstår også voksne. Så det tror jeg kunne vært bra for mange. Også er det sånn i Norge at selv om barn har rettigheter og er et eget rettsobjekt, så har de ikke muligheten til å hevde rettighetene sine på samme måte som voksne. Det er de voksne som har foreldreansvaret, de foresatte, som bestemmer. Skal du klage, så må foreldrene gjøre det fordi du var under 18 år.
Så selv om man skal ha medbestemmelse og selvbestemmelse etter hvert som man blir eldre, så er det sånn at man sier til barn og unge i kveld, ja, men til syvende og sist er det foreldrene som bestemmer, og de som må være med, det er de som må skrive under. Så vi kan jo også se litt på om ikke det var sånn at barn skulle ha litt mer mulighet til å handle på egenhånd og ikke være så avhengig av foreldrene sine, for man kan ikke alltid forutsette heller at foreldre vil eller kan ivareta barnas rettigheter sånn som de burde. Jeg så du hadde en kommentar.
Christina: Ja, det var egentlig ikke det siste du sa, men i forhold til det å nå barn og unge, i forhold til det å få bedre handlingskompetanse, at alt er tilrettelagt ut ifra systemet vårt egentlig, og at vi kanskje må ta i bruk mer sosiale medier og andre typer virkemidler enn det vi gjør her i dag, at vi må kanskje tørre å tenke litt annerledes enn det vi gjør for å gi de virkelig muligheten til å medvirke.
Elin: Det er helt jeg enig i, vi må være på barn-unges arena, og så er jeg opptatt av at alle barn lever livene sine i en kommune, så dette dreier seg ikke bare om staten, og kommunen har akkurat det samme ansvaret til menneskerettigheten som det er staten har. Så der også må vi tenke litt annerledes. Jeg tror hvis man går inn på mange kommunale hjemmesider for eksempel, så tror jeg ikke barn og unge finner så mye av det de er interessert i der. Det var en hypotese.
Christina: Det tror jeg du er veldig rett i. Ja, og dette med rettigheter er jo som dere er inne på, det går på tvers av sektorer, eller det burde på en måte gjøre det, men ikke i siloer sånn som det egentlig er nå.
Yvonne: Dere har jo i Barneombudet et godt samarbeid med andre rundt det med barn og unge som satsingsområde, og dere har sikkert sett på noen utfordringer når det gjelder å jobbe på tvers. Kunne du si litt om det?
Elin: Ja, det er jo sånn at i Norge så har vi delt tjenestene våre inn i sektor, for eksempel helsesektoren, eller utdanningssektoren, eller justissektoren,og det har gode grunner for seg, det er for å få faglig gode løsninger, men da må man også tette hullene som er mellom disse sektorene, og det har vi ikke vært så flinke til. Og det er veldig store utfordringer, man ser jo det, det har vi sett over mange ti år at det er kanskje en av de største utfordringene for at barn skal få oppfylt rettighetene sine,
særlig barn som har sammensatte behov.
Og det er sånn, barn er under utvikling, ofte så vet man kanskje ikke helt hva som er utfordringen, eller de har ikke fått en diagnose for eksempel,
sånn at man må jo være åpen for at det er flere som må samarbeide, både for å finne ut, og ikke minst for å sette i verktøy hjelpen som barna trenger.
Noe av det går jo på taushetsplikt, og disse tingene som på en måte formelt er vanskelig, som myndighetene fortsatt ikke har klart å løse, men det går også på at når man jobber i en sektor, så har man arbeidsoppgaver, mandat, lov, rapporteringen, alt går i den sektoren, det er det man har i oppdrag å jobbe etter, det er det man blir målt på.
Så man må kanskje se litt på, særlig dette med hva man skal rapportere og hva man skal måle på, fordi nå har man fått lover om samarbeidet, og vi jobber med lenge, håper det får resultater, men man må kanskje se på noe annet da, som gjelder det å sette barnet i sentrum. Vi har for eksempel jobbet mye med det som heter lager rundt barnet, skal de ulike tjenestene komme til der barna er, i barnehageskole for eksempel, og bidra der, i stedet for at barna skal springe rundt til ulike tjenester, gjerne i skoletida. Så her må vi tenke annerledes på hvordan vi rigger tjenestene våre.
Så vi har snakket med en gruppe barn og unge, som har mottatt tjenester fra flere sektorer samtidig, og mange av de rådene de gir går på hvordan man i disse store møtene, hvordan de kommuniserer, hvordan de medvirker med barnet, og i den rapporten som heter Å eie sin egen historie, som bare tittelen sier ganske mye om hvordan disse barna opplever det, de vil veldig gjerne være med å eie sin egen historie,
og de gir mange råd om kommunikasjon og medvirkning i denne rapporten, som mange ansatte i offentlig sektor burde se på.
Yvonne: Jeg tror Christina vet litt om det også, fordi du nevnte jo at det er livshendelsen alvorlig sykt barn. Kan ikke du si litt om, for jeg vet du har mange refleksjoner rundt det, som hun nettopp har kommentert, Elin.
Christina: Ja, det kom også veldig tydelig frem der at barn opplever at de ikke blir hørt, eller at historien de får høre er annerledes enn det de faktisk selv opplevde, og at de voksne kom bare med tiltak som de mente var riktige, mens de mente kanskje det var noe helt annet de hadde behov for, og derfor følte de også at de ikke ble friskere, fordi de fikk faktisk feil hjelp, så det var liksom feil innsats på feil områder for en del av disse ungdommene. Så jeg kjenner veldig godt igjen det du sier her.
Elin: Hvis jeg kan tilføye, så er det jo ikke sånn i Norge at vi har ubegrenset med ressurser, i hvert fall ikke lenger nå. Vi må se på hvordan vi bruker ressursene våre mye nøyere enn det vi kanskje har gjort før. Og barn får jo hjelp, de er i kontakt med tjenesten, men mange sier og opplever at de kanskje ikke får den hjelpen de hadde behov for. Og når de sier hva de trenger, så er det ikke så veldig komplisert alt det gjelder. Det er kanskje mindre komplisert enn de tiltakene de har fått. Så vi må være nøye med at vi faktisk lytter til de det handler om, og finner ut av hva som er det beste for barnet, sammen med det barnet og familien. Og så bruker vi ressursene på det som faktisk fungerer.
Yvonne: Ja, og det du er inne på nå er jo egentlig det med medvirkning. Og en del av tilgang til informasjon gjelder jo også medvirkning. Det er noe som vi i de unge programmene er veldig opptatt av, men som du også snakker om nå, Elin, så er jo Barneombudet også, og at dere har det som en fanesak egentlig. Kanskje du kan si litt mer om hvordan dere jobber med medvirkning, og hvorfor dere mener det er viktig?
Elin: Ja, det er viktig av flere grunner. For det første er kunnskap fra barn og unge helt sentralt for å kunne fatte gode beslutninger, som jeg snakket litt om i sted. Hvis ikke du har den kunnskapen, så har du et stort kunnskapshult, og når du skal fatte en beslutning, så må du vite det. Og så er det slik at barn og unge har andre perspektiver. De ser ting fra et annet perspektiv enn vi voksne gjør, og noen ganger så tenker vi at vi vet hva som er best for barn uten at vi har spurt dem. Og det er lenge siden vi var barn, verden ser annerledes ut, og alle saker er individuelle.
Så både barn som gruppe og barn som individ må få lov å være med og si noe om sine erfaringer og sine ønsker. Og så er det viktig at vi forstår at 20 prosent av befolkningen i Norge er barn, 20 prosent av befolkningen i kommunene er barn. Da er det viktig at man har det med seg når man er voksen og har i oppdrag å jobbe for det offentlige. For da jobber man for en femtedel som har et annet ståsted enn det du selv har. Og for barn er det en stor, ikke bare for barn, for alle er det viktig å få lov å være en aktør i sitt eget liv.
Det gir en egenverdi, det gir en forståelse av at man betyr noe, og får man være med på både individuelle saker, men også saker mer på systemnivå hvor man får lov å være med og si noe om hva som er viktig for seg og sin gruppe som man representerer,
så vil det også være en opplæring i de demokratiske spillereglene å gjøre at man skaper en gruppe engasjerte barn og unge i samfunnet, og det trenger vi.
Hvis barn og unge føler at de ikke blir hørt og ikke fortalt, så mister de også interessen og engasjementet for å bidra i samfunnet, og det vil jo være veldig alvorlig.
Så vi må ta dem med.
Yvonne: Har du noen kommentarer, Christina?
Christina Nei, jeg er bare full støtte til at dette trenger vi å jobbe enda mer med. Egentlig alle sektorer. Det er veldig bra sagt, og jeg håper det er mange som hører på, også ute i kommunene, for det er jo ikke så vanskelig å komme i gang med å begynne å snakke med de personene som er i målgruppa. Vi hos Barnet Mitt har jo sett at dette er en stor bøyg.
Vi har veldig mye rundt å snakke om dette, så nå etter pandemien hvor det er litt andre verktøy som gjelder, så har vi utarbeidet et e-læringsprogram som snart blir lansert, som handler både om det å vurdere barnets beste, men også det å drive medvirkning med barn, både i individuelle saker, men også på systemnivå. Så der kan man lære litt, og være litt tryggere når man skal starte med det, for det er mange som føler at de ikke vet hva de skal gjøre. Og så har jeg lyst til å si at dette er jo myndighetens ansvar, og da må man legge til rette for det.
Og vi har i mange år ventet på at det skal komme et kompetansemiljø i Norge, at staten tar ansvar for at det er et nasjonalt kompetansemiljø, hvor alle som skal gjøre medvirkning, blant annet på oppdrag fra staten med ulike lovutvalg, at de har et sted å henvende seg. Nå har det mange utvalg som har sagt at dette vil vi gjerne gjøre,
men vi vet ikke hvordan vi skal gjøre det. Og vi har mange henvendelser i året fra statlige organer som gjerne ville ha hjelp til å drive medvirkning. Og det skulle vi gjerne gjort, men det har ikke vi ressurser til, og det er statens ansvar.
Nå har Toppe fått veldig konkrete innspill om å opprette et sånt kompetansemiljø fra veldig mange i et innspillsmøte for over et år siden. Og vi er veldig utålmodige nå på hva som faktisk skjer med dette endelig, for dette må staten gjøre noe med.
Yvonne: Vi får invitere Toppe en annen gang, altså å høre hvordan planene de har, det er nok sikkert noe de jobber med.
Christina: Det gjør de.
Yvonne: Vi har jo også, jeg har bare ett spørsmål igjen, og det gjelder en undersøkelse, nå kom vi inn på mye annet som var veldig spennende, så vi kunne følge det opp. Men jeg tenkte bare vi skulle ta det med at det er faktisk 75 prosent som sier at de ikke vet hvordan de skal klage hvis de ikke får den hjelpen de har bedt om. Christina, hva tenker du om det?
Christina: For det første så ble jeg egentlig litt overrasket over at det var såpass stor andel som ikke visste noe om det med klager. Og så tror jeg det handler litt om det du snakket om, at det er jo gjerne de voksne som gjør den jobben for barn og unge. Fordi de selv kanskje ikke føler at de har den makten heller til å få gjennom en klage.
Men jeg tror også det handler om det vi snakket om tidligere, om handlingskompetanse. De må jo også få beskjed om at det er enkelte ting de faktisk kan klage på, og gi beskjed om i forhold til det med helsetjenester, så er de jo 16 år myndige og kan si nei til at foreldrene dine skal få informasjon. Og hvis det da blir gitt informasjon til foreldrene, så må de vite hvordan de skal kunne klage på at det er blitt gitt informasjon som de ikke skal.
Så det ligger noe her som vi bør jobbe videre med, slik at også barn og unge kan få forståelse for hvordan de skal gå frem for å klage. Så jeg synes det er veldig bra dere jobber mye med det. Jeg hadde egentlig mange flere spørsmål jeg hadde løst oss til,
Yvonne: Jeg tenker vi må runde av. Det eneste som jeg lurer litt på nå, er jo den undersøkelsen som dere har sammenstilt en rapport med, og så har dere jo fått mange interessante funn. Hvordan går dere videre med det nå?
Christina: Det er vi ikke helt sikre på, faktisk. Men vi ønsker jo at den undersøkelsen skal bli dratt videre,og at man jobber mer systematisk med å få på plass den informasjonen vi mangler, spesielt på unge. For ung.no skal jo være statens foretrukne kanal, og her ligger det veldig mye informasjon, og det er mange ungdommer som bruker den. Så det å få på flere aktører der, med rettigheter, det tenker jeg er et kjempegodt inngangspunkt til å nå noen av disse målene. Også når vi sikkert ikke alle, men det vil hjelpe å få på mer, tenker jeg.
Så det å få den undersøkelsen, få på flere aktører, det tenker jeg er første skritt på veien. Ja, og det vet vi jo at de jobber veldig hardt med, så det blir spennende å følge med på det.
Yvonne: Men jeg føler vi har fått en veldig god forståelse av hvordan dagens situasjon er når det gjelder barn og unges forståelse av rettigheter. Og jeg vil bare takke dere så mye for at dere kom hit i dag. Elin Saga Kjørholt, senere rådgiver i Barneombudet, og Christina Johannessen, senere rådgiver i Helsedirektoratet.
Elin: Tusen takk for at jeg fikk komme.
Christina: Takk for meg.
Yvonne:
Jeg håper dette var nyttig for deg som lytter på. Ha gjerne kontakt om du har lyst til å snakke med oss om prosjekter som er rettet mot barn og unge.
Les mer om oss på digiung.no. Her kan du også melde deg på nyhetsbrev for å få jevnlig oppdatering fra programmet.